Utviklingsministerens innledning åpent møte om «vendepunkt for Norges utviklingspolitikk»

(Sjekkes mot fremføring)

Kjære alle sammen

Jeg tror det er mange her som er som meg som våkner hver morgen og det første man gjør er å sjekke på mobilen hva som har skjedd i verden i løpet av natta, i frykt for nye dramatiske meldinger.

Vi lever virkelig i en skjebnetid hvor den ene hendelsen tar den andre. Vi løper etter krise etter krise. Igjen denne uka.

Men nettopp i en sånn tid er det viktig å stoppe opp å se hva slags endringer vi lever i. Det er dette prosjektet vi inviterer dere til å bli med på!

Innenfor utviklingspolitikken har vi en stund gått gjennom dramatiske endringer.

• Mer av bistanden rettes mot globale fellesgoder

• En storskala krig midt i europa

• Vi ser humanitær hjelp brukes som våpen

• Mangel på tillit mellom land

Og nå har vi fått enorme bistandskutt fra USA og de de aller fleste landene rundt oss, og med store angrep på internasjonalt samarbeid.

Jeg er opptatt av å si at dette dessverre ikke er en pause.

Dramatikken vi lever med går ikke over, verden blir ikke «normal» igjen om et år. Vi står ved et vendepunkt. Og det er opp til oss å svare på det.

Derfor har vi tatt initiativ til prosjekt Vendepunkt som handler om å se oss selv i speilet, og stille de tøffe spørsmålene om hva som er god utviklingspolitikk i møte med en ny tid. Når alt annet forandrer seg, må også svarene våre forandre seg.

Bakgrunnen er ikke at vi skal gjøre mindre, eller ha lavere ambisjoner. Det er at vi skal få til mer, bedre og mer effektivt, ved å forandre oss.

Det er mye som er usikkert, og de som sier at de har alle svarene kommer til å ta feil, derfor trenger vi hverandre, vi trenger å utfordre hverandre. Derfor er det fantastisk å se så mange mennesker her i dag.

Vi inviterer dere alle til å delta i debatten.

Vi skal ha møter og seminarer rundt i hele Norge for å diskutere flere dilemmaer.

Vi er her fordi vi er nysgjerrige og lydhøre! Vi ønsker en fordomsfri og åpen debatt.

Men noen ting vet vi allerede.

La meg ta 5 punkter for dere i dag om hvor vi står ved startstreken på dette prosjektet.

1. Bistand virker!

De som snakker om bistand som sløsing og bare tull tar feil. Men vi må ta på alvor at det en skepsis der ute.

Jeg tror det aller viktigste for tilliten til bistanden er at vi snakker om hva slags fantastiske resultater vi har å vise til.

De siste 35 åra har 34 land blitt for rike for å motta bistand.

27 land har gått fra lavinntekt til mellominntekt.

Det er millioner av mennesker som har fått et veldig mye bedre liv.

Gjennom vår støtte til WFP nådde vi i fjor 124 millioner mennesker med nødhjelp.

Sammen med Lærdal har vi bidratt til 75 prosents reduksjon i mødredødeligheten i Tanzania.

I 2024 ble det skapt over 40 000 nye arbeidsplasser i selskapene Norfund har investert i. De selskapene betalte 41 mrd. kroner i skatt til vertslandene sine.

Klimainvesteringsfondet har finansiert så mye fornybar kraft i det globale sør at vi har unngått årlige utslipp på 17,6 mill. tonn CO2. Det tilsvarer 38 prosent av norske utslipp.

Lista er veldig lang, la oss få ut resultatene.

Men nummer 2; Ikke all bistand er like bra!

Jeg ønsker meg en mer kritisk debatt om hva vi bruker penger på. Kampen om hver budsjettkrone kommer til å bli tøffere i Norge, og fordi nær sagt alle andre land kutter kommer verdien av våre kroner til å bli enda høyere.

Vi som er tilhengere av norsk bistand, må også være de som er mest kritiske.

Og spørsmålet er ikke om formålet er godt eller går til gode prosjekter, spørsmålet er om det er godt nok målt mot annen bruk på bistandsbudsjettet.

3. Bistanden er for fragmentert

Internasjonalt er det et stort behov for reform. Norge skal gå foran for FN-reform og for reform av hele bistandsarkitekturen. Det er ikke bare viktig - det er helt nødvendig for at systemet skal overleve.

Men også her må vi være selvkritiske. Er vi gode nok selv mot fragmentering. Er vi i dag en del av løsninga eller problemet?

I 2024 nådde norsk bistand 99 land, 851 partnere og 1546 prosjekter

I bistandsdelen av statsbudsjettet har jeg telt over 116 målformuleringer.

I de tallene ligger det mange gode intensjoner, godt arbeid og strålende resultater

Men det skaper også fragmentering og spredt innsats. Jeg mener vi skal tørre å prioritere tøffere. Jeg inviterer dere til å gi innspill på noen reelle prioriteringer. Det kommer til å gjøre vondt fordi det betyr mindre av ting som er bra fordi skal gi handlingsrom til å gjøre mer av noe som er bedre.

Spørsmålet vi må stille oss er ikke hva er viktigst, spørsmålet er hvor trengs Norge mest. Hvor har vi mest å bidra med, innenfor hva er det aller viktigst at vi er aktive.

4. Vi skal være tydelige på norske interesser

Utenviklingspolitikken er ikke noe på sida av alt annet vi gjør. Det er en del av utenriks- og sikkerhetspolitikken vår.

Det er i norsk egeninteresse å arbeide mot krig og for en regelstyrt verdensorden. Det åpenbare eksempelet er Ukraina. Men det gjelder også når vi engasjerer oss i Sahel, i Midtøsten eller på Afrikas horn.

Norsk utviklingspolitikk skal være tufta på FN pakten, folkeretten og humanitærretten.

Kampen for folkeretten står sentralt i alt arbeidet vi gjør. For det er den samme folkeretten som skal beskytte folk i Øst-Kongo, Palestina og Grønland. Og Norge. Det er egeninteresse å arbeide med utvikling.

Jeg møter noen som rynker på nesa når jeg snakker om norsk egeninteresse i utviklingspolitikken. Som sier det er å gå bort fra solidaritetstanken. Jeg sier snarere tvert imot.

Hvis det er noe jeg har lært på Utøya og Sørmarka er det at solidaritet handler også om egeninteresse. Solidaritet handler om at vi er i samme båt, vi er avhengige av hverandre. Det som er bra for andre er også bra for oss.

Det er som å melde seg inn i en fagforening, det er solidaritet, man gjør det for å støtte kollegaene sine, og fordi det er bra for en selv.

5. Utviklingspolitikk er veldig mye mer en bistand.

Bistand er en viktig men liten del av svaret på det enorme finansieringsgapet for å nå bærekrafts målene.

Det viktigste er private investeringer og at land klarer å skaffe seg sine egne inntekter, blant annet gjennom skatt, avgifter og moms.

Vi ser også at det å stille med økonomiske garantier er et kraftig verktøy for å få fart på den økonomiske utviklinga partnerne våre etterlyser.

For utviklingspolitikk handler om partnerskap, kapasitetsbygging og kunnskapssamarbeid for å nå felles mål.

Dette gjelder spesielt mellominntektsland, hvor min hypotese er at med unntak av arbeidet med globale fellesgoder, og land hvor det er krig, så kommer ikke gavebistand til å være måten vi arbeider sammen på.

Og utviklingspolitikk handler om verdier. Her ser vi tilbakeslag vi ikke kan akseptere for demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Norge skal ta verdikampen, også om det mest kontroversielle.

For kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

For skeives rett til å leve frie liv.

Helt til slutt

Vi lever i en dramatisk verden, hvor alt kan virke håpløst.

I en slik tid finner jeg trøst og inspirasjon i historien - vi har vært gjennom tøffe tider før - vi har kommet oss gjennom det - og vi vil gjøre det igjen!

En av de som har lært meg mest om internasjonal solidaritet er Thorvald Stoltenberg. Han brukte hele sitt liv på det; som utenriksminister, fredsmekler, høykommissær for flykninger og Røde Kors-president.

Han avslutta alle sine innlegg med å sitere den tsjekkiske dikteren og politikeren Vaclav Havel da han ble spurt om han var pessimist eller optimist. Da svarte han;

«Jeg er ikke optimist, fordi alt vil ikke gå bra.

Jeg er ikke pessimist, fordi alt vil ikke gå dårlig

Men jeg er håpefull. Håpet er like viktig som selve livet. Uten håp vil vi aldri oppnå våre mål»

Kjære alle sammen.

La oss holdet på håpet om at det mulig å utgjøre en forskjell.

det krever hardt arbeid og tøffe valg.

Målet er klart:

Å bevare og forsterke tilliten til norsk utviklingspolitikk.

Skape en begrunnelse som har bred støtte og kan stå seg over tid.

Færre mål.

Mer åpenhet om resultatene.

Jeg gleder meg til å gjøre det sammen med dere!